Fredagshumor – Etter tidenes gangsperr, begynner kroppen så vidt å våkne til liv igjen…

Jeg fant ut at jeg skulle være snill med både hagen, naboene mine og meg selv tidligere i uka. Utstyrt med rett redskap gikk jeg til arbeidet med å fjerne mose mellom 9812(?) hageheller. Jobben gikk greit i ca 7 minutter før ryggen begynte å verke… Jeg skiftet stilling og la meg ned på alle 4, og fortsatte jobben med å fjerne dritten som satt mer fast for hver helle jeg begynte på.

Etter en liten stund var ikke dette direkte den beste stillingen heller, men jeg kunne jo ikke slutte nå når jobben var påbegynt… Etter nok en liten stund fant jeg ut at å senke overkroppen om mulig enda mer, så fikk jeg strekt ryggen bedre.

O du hendelse så godt det var!

I bønnestilling på baksiden av huset, midt på dagen og uten hverken bønneteppe eller særlig kontakt med Allah, fortsatte jeg jobben.

Ingen signaler om at dette ville gjøre vondt i ettertid kom, så jeg var rimelig fornøyd der jeg lå og jobbet. Lite tenkte jeg på at noen naboer kunne (igjen) virkelig begynne å lure på om jeg var helt i vater for å si det sånn.

Jeg var mest opptatt av å få fjernet dette «minigresset» rundt hellene, og det klarte jeg jo…

Særlig behagelig var det jo ikke, da jeg på utpust blåste støv og dritt rett i øynene, og på innpust så forsvant det rett i gapet på meg og lagde en «herlig» blanding av sand og mose inni der.

Jeg måtte stadig senke overkroppen enda mer for å få strekt ryggen samtidig, og da jeg jobbet videre med ansiktet ca 3 cm over bakken fikk jeg et helt nytt perspektiv på livet. Maur var jo egentlig veldig pene sånt sett, døde fluer var grønne på fargen, og fuglemøkk så ut som en blanding av både Fløyen og Ulriken en vintersdag, bortsett fra at «snøen» lå nede og toppene var bar.

Etterhvert fungerte ikke denne stillingen heller, og jeg innså raskt at mitt nærsynte forhold til mosen mellom hellene måtte endres.

Jeg prøvde meg igjen i stående stilling, lett foroverbøyd men uten særlig hell. Jeg var på nippet til å gi opp, men fant ut at knestående sikkert kunne funke det også.

Jeg satt meg på kne og fortsatte skrapingen. Allerede nå hadde jeg endret fra; «så fint det blir» til; «hva faen er vitsen med dette!» Egentlig så var det jo litt pent med sånt grønt teppe som forbant hellene sammen, men det var vel bare en tankeflukt tenker jeg.

Jobben skulle gjøres ferdig, samme hva det kostet!

Når jeg nå satt der, på kne, som om jeg satt ved et alter så gikk det litt bedre. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Knærne hadde også lyst å uttrykke litt og meldte seg fort inn i klagekoret.

Som 2 drittunger som ikke fikk snop i butikken begynte en satans skriking fra begge 2. Det knirket som fra en gammal dør, i vindskeivt hus på landet og så begynte det å svi…Jeg reiste meg opp igjen, og fant ut at en pause kunne være på sin plass nå…Jeg fikk «knekt» kroppen ned i den nå alt for dype hagestolen, og skulle ta meg en velfortjent pause der.

Den ble lang!

Da jeg omsider bestemte meg for atter å skride til verket igjen, så var det pinadø klin umulig å komme seg opp! Nå var det ryggen som gav fra seg knirkelyder, og knærne hadde satt seg på bakbeina for å si det sånn.

Som en nyfødt kalv lå jeg der og virkelig kavde for å komme meg opp av stolen, og det gjorde ikke saken bedre at jeg tilnærmet rautet som en ku i tillegg. Takk Gud for at ingen naboer var tilstede, det hadde vært überpinlig!

Via knestilling og videre mot en sånn halvveis stående stilling så karret jeg meg bort til «åstedet» for videre arbeid. I mitt stille sinn så tenkte jeg på alle de som man tydelig SER at er i god form. Selv så er jeg utad kun i god form når jeg holder magen inne, og snakker løst om sist jeg var på fjellet, sist jeg syklet osv… Men av en eller annen grunn så får jeg liksom ikke sagt tydelig ifra at det var for 25 år siden.

Da jeg nå følte at jeg hadde prøvd alle stillinger (som man kan bruke for å fjerne mose)…. Så vurderte jeg mye forskjellig.

Kunne jeg la resten være til en annen dag? Nei, da hadde jeg aldri fått gjort det ferdig. Kunne jeg feste en eller annen skarp dings på skoene, og så bruke dem til å røske opp resten av dritten? Nei, for det første så ville det sett sykt dumt ut, og så ville det nok ikke fungert skikkelig heller.

Det siste alternativet som i «panikken» slo meg, var å helle bensin i alle sprekkene og så rett og slett bare stå på god avstand og feire St.hans på forskudd.

Nå var jo dette snakk om mose, og særlig overbevist om at mose og sand ville brent like godt som Moseboken f.x, så la jeg også det alternativet til side.

Som jeg definerte situasjonen nå, så hadde jeg ikke annet valg enn å krype til korset igjen, finne Mekka, gjøre lungene klar for enda mer sand, støv og mose samt begynne mitt eget private lille «bønnemøte» igjen.

Det tok meg ikke mer enn maks 9 (!) minutter å senke meg ned i stillingen, og nå var jeg skikkelig tent på å få tatt resten!

Jeg fant ut at jeg måtte finne på noe morsomt for å få jobben til å gå lettere, så jeg begynte å kaste den avrevne mosen rundt meg. Se for deg en hund i sandkassen som jobber intenst med graving, og sanden fyker avgårde. Sånn, akkurat sånn gjorde jeg, og kjente plutselig en stor lettelse ved jobben i sin helhet.

Da det ringte ut til friminutt på skolen et stykke nedenfor, måtte de passere meg på vei hjem, så da klarte jeg ikke å stoppe liksom… Ungene skjønte ikke helt hvorfor jeg holdt på som jeg gjorde, men da de hadde passert forbi meg og videre oppover stien, så fyrte jeg av et par «bjeff» også… Da kom latteren!

Med god hjelp av Mekka, bønnemøte uten teppe, alterstilling, produksjon av lett-betong i kjeften og sist men ikke minst en kropp som hadde sagt sitt siste farvel, så fikk jeg fjernet all mosen, og plassen ble fin den…. Verre var det med kroppen!

På kvelden blei jeg liggende på sofaen og fordømme den plassen som var blitt så fin, og med rygg og knær som så hjertelig takket meg for å ha tatt livet av dem… Det skulle visst ikke foregå ustraffet nei!

Natta blei et helvete for å si det mildt, og da jeg våknet neste morgen gruet jeg meg intenst til å i det hele tatt å bevege meg.

Det gikk egentlig greit, gårsdagens verk tatt i betraktning… Men nå hadde musklene i beina også bestemt seg for å bli med på hylekoret.

O du salige smerte for en gangsperr jeg hadde fått!

Da jeg steg opp (fra de døde føltes det som) av sengen så følte jeg meg som en 100 år gammel furu… Tæret av vær og vind, skrukket og bøyd og med «røtter» som stakk ut alle veier!

Aldri, ALDRI mer skal jeg frivillig påta meg å fjerne mose, men NÅ er det helg og alle sorger skal slukkes… Med ØL 🙂

En Riktig God Fredag og helg ønsker jeg dere alle 😉

Legg igjen en kommentar