Fredagshumor – Fisketuren som går rett i glemmeboken!

Direkte stolt var jeg, med nyinnkjøpt fiskestang. Jeg hadde flotte skinnende sluker i all slags farger og utførelser.

Jeg kjente en intens glede, og sist men ikke minst, var jeg utstyrt fra naturens side med en klar overbevisning om at det kom til å bli storfangst i dag på fisketuren!

I bilen på vei bort til fiskeplassen, så kom tankene igjen. Foran meg kunne jeg tilnærmet både se og høre fiskene prate om hvem som rakk å bite på kroken først. Så for meg en intens svømmekonkurranse dypt der nede i sjøen, hvor all verdens fiskeslag svømte om kapp for å kapre den aldeles praktfulle sluken som rykkvis «svømte» rundt nedi der…

Vel ankommet fiskeplassen fant jeg fort «min egen» plass og fant fram alt utstyret. Det stod 2 personer fra før der, og et rask overblikk viste meg at de ikke hadde fått noe fisk i det hele tatt.

«Looser’s» tenkte jeg, og med et glis om kjeften hektet jeg en av de nye slukene på, og tok mitt første kast. Sluken kom ca 2 meter ut i sjøen før det sa pang i snella, og den ene fingeren min hadde vikla seg inn i det der greiene på stangen!

De to som stod på kaien tittet bort på meg, sa et eller annet til hverandre (jeg tror de var polakker eller no sånt) og flirte. Jeg snudde meg mot dem og med en verkende finger prøvde jeg å le det bort. Jeg merket selv at det ikke funka særlig bra!

Umiddelbart etterpå hadde jeg fått orden på snella igjen, og begynte å sveive inn de få meterne.

Det som var litt sånn teit nå, var at sluken selvfølgelig satt seg fast i en fender på kaien, og der hadde den visst tenkt å bli hengende også, for uansett hvor mye jeg prøvde så hang den dønn fast!

Polakkene trakk nok en gang på smilebåndet, og jeg kjente en viss form for ehhh, anstrengthet til deres form for humor, og hva som hadde skjedd!

Etter å ha kappet senen, så var jeg rask med å feste på ny svivel. Her skulle ingen tid gå tapt, man var jo liksom fortsatt i modus for å vise polakkene hvem som var den beste fiskeren, med det beste utstyret.

Jeg har tidligere lært å brenne enden på senen etter knuten med lighter for å få den til å sitte skikkelig, og tradisjonen tro så klarte jeg jo selvfølgelig å brenne av såpass mye at det dryppet kokvarm smeltende sene ned i håndflaten min! Polakkene brydde jeg meg ikke om lenger, men de fikk nok dette med seg også tenker jeg!

Satan så det svei!!!

Etter diverse gloser som ikke egner seg på trykk, fikk jeg endelig tatt mitt første skikkelige kast, og selvfølelsen økte fra daværende minus 50 til i overkant av null. Jeg var på god vei mot en STOR fiskedag. Hurra!

Og tiden gikk!

Etter nærmere 2 stive timer, med tilnærmet wiplash i nakken etter hele tiden å snu meg for å se om polakkene fikk noe fisk, så beit det ENDELIG!

Med ny stang og snelle, så var jeg ikke kjent med stangens stivhet med fisk på kroken, så jeg var mildt sagt rimelig fornøyd da jeg merket at det var liv nedi der, og ikke minst at det virket som om den hang godt på!

Jeg fikk plutselig en sånn enorm trang til å hoste høyt for å tiltrekke meg oppmerksomheten fra de der polakkene med dårlig humor, så jeg gav gass fra dypet i magen og hostet som bare det! Virkningen av hostingen kom umiddelbart,  og jeg kunne se i sidesynet at de fulgte med. Stolt som en, ehhh storfisker, fortsatte jeg innsveivingen av fisken. Tankene raste rundt i hodet om hva dette kunne være for fisk som så hjertelig hadde forært meg denne glede, ved en ellers så foreløpig tragisk fisketur.

De der forbanna poluppene (polakkene) med dårlig humor kom gående forsiktig mot meg, og enten var de interessert i hva jeg hadde fått på kroken, eller så lurte de kanskje på om jeg var alvorlig syk siden den hostekulen sikkert var i overkant drøy bare for å få oppmerksomhet.

Tilskuerne, det stadig økende regnværet, den vonde fingeren, brannsåret i hånden, den iskalde vinden og alt annet ble automatisk eliminert bort, for nå var det storfisken på kroken det dreide seg om!

Spenningen steg voldsomt hos meg, da det nærmet seg tid for å kunne se fisken som, der og da, var min beste venn i hele verden!

Etter innsveiving av ca 30 meter var stunden kommet. Poluppene stod nå helt inntil meg og var minst like spent som meg. Gliset mitt rundt kjeften kom på plass, men jeg passet vel på å ikke smile FOR mye. Jeg mener, dette var jo tilnærmet dagligdags for en storfisker som meg må vite!

Så endelig var stunden der, stunden man alltid gleder seg til, når fisken skal opp fra dypet og man kan med egne øyne få beskue sitt bytte!

Om de der poluppene ikke hadde ledd før, så gjorde de det ihvertfall nå! Jeg hadde nemlig rykket en bitteliten småsei rett i sine «private parts». Eller for å si det rett ut, sluken hadde satt seg med den ene kroken rett inni rasstuten på denne stakkars ukegamle fisken som aldri hadde gjort noe gærent!

Jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet, for Herr og Fru Sei nedi dypet der som hadde mistet sitt sikkert bare 7 dager gamle sønn eller datter. Og måten den ble tatt på var jo grotesk i tillegg! At den i det hele tatt hang fast er for meg et mysterium, men den kom på land ihvertfall. I og med at hele ehhh, bakre lufteluke nå var defekt på fisken, så fant jeg ut at det beste ville være å ta livet av den.

Polakkene stod fortsatt og så på meg, og da de skjønte at jeg skulle beholde fisken og ikke hive den uti igjen, så begynte de å le rått og høyt!

Han ene frekkasen kom med følgende utsagn på engelsk: Do you want to borrow a lighter so that you can barbeque this tiny fish for dinner?»

Jeg var flau, målløs, kald, hadde vondt i fingeren, svimerket og forbante ALT som hadde med fisking og gjøre!

Nå har jeg kommet meg hjem, fiskestangen er plassert langt bak i boden og jeg er våt. Det ble ingen fiskemiddag, i dag heller!

Legg igjen en kommentar