Fredagshumor – Hotellfrokost etter heftig guttetur på byen!

De første sekundene etter man våkner, og før kroppen og hjernen husker noe som helst, er fantastisk! Etter det går det bare nedover… Med blodskutte øyne entrer man frokostsalen og synes selv det er helt naturlig, og særdeles smart, å gå med solbriller inne.

Med skjelvende hender finner man juicemaskinen… Første glasset fylles fort, og man kjenner intens glede når det tømmes rett i gapet. Med fortsatt skjelvende hender fylles glasset på nytt, og man prøver febrilskt å finne et ledig bord… Det blir ikke liksom lettere med mørke solbriller på!

To glass med juice settes på bordet man endelig fant, og man setter kroppen i bevegelse igjen for å finne mat… Noe matlyst er ikke å finne noe sted, men man skal liksom “være snill med kroppen” og la den få fast føde. Noe som man kjenner så alt for godt at var fraværende i går.

Etter å ha funnet ting man ikke visste at man ville ha, så begynner man å spise… De hendene som skalv når man hentet juice, skjelver fortsatt. Eggerøre finner det naturlig å havne både på bordet og gulvet, og man føler både blikk og prat fra andre gjester på hotellet… Fortsatt med solbriller på, bøyer man seg ned og plukker opp den forsvunnede eggerøren, og det er da, akkurat da, man får den første virkelige følelsen om at kroppen ikke er særlig samarbeidsvillig.

Med noe som kan se ut som en sittende fosterstilling, kommer kvalmen som kastet på en, hodet begynner i samme sekund å dunke som 104 trommer i et buekorps i Bergen, og man får en følelse av å aldri kunne klare og sette seg i sittende stilling igjen. Selv med solbriller på føler man at alle kan se hvor fælt man egentlig har det, men noen trøst er ikke å spore fra noen… Etter å nesten ha spist opp det man ikke visste at man egentlig hadde lyst på, så vurderes skjelving opp imot ønsket om kaffe. Lysten vinner og man setter den “skadeskutte” kroppen nok en gang i bevegelse… Ved passering av andre frokostgjester prøver man seg på et nikk og et lite “Hei”. Det som i utgangspunktet skulle være en hyggelig gest, viser seg mer å være som et forsøk på å skremme folk. I det man setter fart i stemmebåndet og åpner munnen, så kommer det en stemme ut man ikke kjenner igjen! Det som skulle være et hyggelig “Hei” og “God morgen” høres plutselig ut som en lang rap! Stemmebåndene har tydeligvis også blitt dårlig, og er på ingen måte samarbeidsvillige. Når man da i tillegg har solbriller på, og forsøker å smile, men innser at heller ikke det lar seg gjennomføre naturlig, så blir det ikke bedre uansett hva man gjør.

Kaffekoppen fylles selvfølgelig alt for full, og med kunnskap om de skjelvende hendene, og ikke minst eggerøren på gulvet, så får man den svært så glupe tanken om å bare drikke litt, slik at man ikke søler med kaffen også… Kruset beveges mot leppene, og man tar en svært så generøs slurk. Det at kaffen er mildt sagt kokvarm, innser man ikke før det er for sent. Det brenner fra loft til kjeller innvendig, og med folk i kaffekø rett bak seg, blir det nok et feilslått forsøk på å smile!

Jeg setter den nå halvveis brennende og skadeskutte kroppen i bevegelse mot bordet… I ren frustrasjon finner jeg det plutselig naturlig å gå en lang omvei til bordet mitt, ikke minst bare for å unngå det paret jeg skremte med raperøsten bare noen minutter før. I det jeg akkurat hadde satt meg så kommer ene servitøren bort og spør om jeg er forsynt… Med fortsatt “full fyr” i gapet og raperøst prøver jeg å si ” ja, takk” men det hele blir oppfattet som “nei” og servitøren smiler og går. Foran meg står fortsatt tallerkenen med eggerøre (ja, den fra gulvet også) og jeg innser at det beste nok bare er å finne rommet igjen!

Her befinner jeg meg altså enda, og sakte men sikkert forsvinner troen på at livet atter skal kunne smile igjen.

Det absolutt eneste jeg nå er glad for er at jeg har sen utsjekk fra rommet. Jeg har i skrivende stund 3 timer og 6 minutter på å finne tilbake til livet igjen… Men jeg aner bare ikke hvor jeg skal begynne å lete…. Med solbriller på 😉

Vi setter stor pris på donasjon av valgfritt beløp for å ha lest artikkelen.
*Alle donasjoner behandles konfidensielt

Legg igjen en kommentar