Fredagshumor – Skjortedame, mage og pust

Noen ganger så må man ha seg nye klær, og jeg handler så gjerne når jeg føler at jeg kan. Og kanskje litt oftere enn det også. Det er jo herlig når man kan ta på seg noe nytt, og får en følelse av å ihvertfall ha ok klær.

Nå har det imidlertid vist seg gang på gang at jeg fullstendig har misforstått hele opplegget!

Når kontoen sier: løp og kjøp, vel da er jeg ikke sen om å dra inn til min favorittbutikk i Stavanger for å bruke cash på kropp. Ja, til å kjøpe nye klær altså!

Det har seg nemlig slik, og sånn har det vært lenge nå, at dama som står der er direkte vakker. Fryktelig, veldig og enormt vakker og dette smitter. Det smitter på alt. Humøret, gleden over livet, man glemmer regnværet, man glemmer regninger, ja man glemmer stort sett alt annet bare ved synet av henne. Nå har jeg handlet der i 3 år, og KUN hos samme dama. Er det andre i butikken som ekspederer, så sier jeg bare vennlig på spørsmål om jeg trenger hjelp. Nei takk, jeg bare titter.

Men det gjør jeg aldri når skjortedama “mi” er der. Da åpner lommeboka seg på vid gap, og visa kortet oppfører seg som en billig, svært billig ehhh…. Tøs, rett og slett!

Mye i tiden forandrer seg på 3 år. Og har man passert 20 opptil flere ganger og vel så det, så er det jo en kjensgjerning at det er selve kroppen som står for de største endringene. Da gjerne i midtre region, sånn ca plassert der hvor navlen har sitt tilholdssted. Man blir jo glad i så mye her i livet, og for mitt vedkommende så gjelder det blant annet øl og mat. Men det negative her er jo at har kaloriene kommet seg inn, så har de visst samtidig bestemt seg for å bli værende til evig tid!

Kan det være nødvendig liksom?

Trening har aldri vært min sterke side, så da begrenser det seg jo den veien også, jeg er fanget i en kropp som ikke er ønskelig. Og ihvertfall ikke så lenge skjortedama “mi” er så vakker! Hver eneste gang jeg har handlet der, så har jeg følt at jeg måtte gjøre ting jeg ikke burde. Og jeg skal prøve og redegjøre for det her:

Jeg går og rusler i Stavanger, kontoen inneholder det den skal, men ikke særlig mye mer. Så plutselig, som lyn fra klar himmel, dukker tanken om skjortedama “mi” opp. Jeg er rask til å legge turen mot butikken, men forberedelsene begynte lenge før jeg vender skjelettet i retning «paradiset» og «Eva»!

Som en høygravid kvinne begynner jeg med pusteøvelser. Trekker pusten, holder den, sjekker magen. Og puster ut igjen. Sånn holder jeg på til jeg er nesten framme ved butikken. Like før jeg går inn, så kommer “The final step”. Pusten trekkes dyyypt inn for å avpasse magevolumet til omgivelsene og ønskemålet, og så er oppgaven og holde den der!

Når jeg føler jeg har full kontroll, magen har trukket seg inn til et respektabelt nivå, først DA er jeg klar for å entre butikken. I det jeg kommer inn, er jeg som oftest litt andpusten, men det spøkes bort med sløve fraser som. Jeg trodde dere skulle stenge snart..osv! Selv klokka 12:00 midt på dagen har jeg klart og lire av meg så syke, syke ting!

Jaja, nok om det. Synet av skjortedama gjør at alt glemmes fort (utenom det at jeg fortsatt, selvfølgelig, holder magen inne og kun kan prate på innpust)

-“Der va du jo igjen”, sier skjortedama og smiler.

-“Ja, må jo innom vett du” svarer jeg og prøver å late som om jeg ikke sluker hele henne rått med blikket.

-” Någe spesielt herren ønske seg i dag då?” sier hun og smiler.

-“Neeeiii, svarer jeg “Lenge siå eg har kjypt någe nå, så tenkte no mest atte eg sgo hatt meg ei skjorta, og kanskje ei buksa”

-“Haha” svarer hun. “Nå e vel kanskje ishe 2 vegar lenge, men me har faktiskt fått inn någe så eg e sikker på at du lige”

Der og da kunne jeg hatt et stort skilt i panna som det stod: “SOLGT” på!

Jeg smelter ved at hun har tenkt på meg, men i samme sekund så fryser jeg til igjen for jeg vet hva som skal skje. Hun tar tak i meg og drar meg bort til bordet hvor skjortene ligger. Og ganske riktig, hun har nok en gang fått inn noen stilige skjorter som jeg faller for.

-“DEN” sier jeg og peker på en skjorte som var fin.

-“Eg visste du ville liga den”, sier hun og jeg smelter som en softis i syden. På nytt!

Men så, så skjer det som ALLTID skjer:

-“Størrelse?” sier hun og ser på meg. Det er DA jeg vet av erfaring at det virkelig gjelder! Nåde magen min om den bare så vidt prøver å slappe av. Ikke så mye som en cm er tillatt!

-“Tja, blir vel som vanligt det” svarer jeg og blir som alltid like nervøs over svaret hennes.

-” Ja” svarer hun og ser på meg. Jeg tviholder på pusten, og spenner mange tusen flere magemuskler enn jeg sikkert har (optimisme er et godt ord) og da svaret hennes kommer får jeg som alltid like lyst å juble høyt!

-” Ja, det ser sånn ud. Du holde deg godt, Asgut”

Du skulle bare visst hva jeg holder! sier jeg inni meg og kjenner at magen har vondt! Fryktelig vondt, men jeg smiler mot henne som en takk.

-“Sga me finna ei buksa og då?”

Faen! at jeg nevnte det med buksen tenker jeg, sliten etter å ha holdt magen en halv meter inne i snart 10 minutter + all øvingen på utsiden!

-“Jepp” svarer jeg, og gir interne kommandoer til både pust og mage om å oppføre seg litt til.

Det samme skjer igjen som med skjorta. Jeg holder pusten, holder magen inne, og prøver å smile som vanlig.

-“Samme størrelse som vanligt ser eg” sier hun og jeg skjønner at jeg fortsatt beholder kontrollen. Men nå begynner det å røyne på. Alvorlig!

Etter å ha betalt (jeg orker ikke se på prisen) så blir det som vanlig en klem, og takk for handelen.

-“Håbe eg ser deg snart igjen” sier hun.

-“Klart det” svarer jeg og småløper ut.

Da jeg har kommet meg i sikkerhet, så sleppes magen ut i sin helhet. Jeg kan tydelig høre den si: Dette var faen meg SISTE gangen, dette gidder jeg ikke være med på flere ganger! Forstått? FORSTÅTT??!

Jeg kan ikke annet enn å beklage til magen.

Jeg drar hjemover og vet hva som skjer, akkurat det samme som alltid skjer. Jeg pakker ut skjorten og tar den på, lar knappene være åpne så lenge som mulig, på med nye buksa og så begynner knappingen. De øverste går greit, men jo lenger ned jeg kommer, jo verre blir det.

I det jeg har fått alle knappene kneppet, så skal bukseknappen også kneppes. Der blir det større problem igjen. Etter en tids jobbing, et par fingre som kjennes ut som de har vært en tur i en miksmaster og litt hud som er skallet av. Så får jeg knappen igjen! Så setter jeg meg i sofaen for å slappe av litt. Og da begynner helvete!

Magen skriker som et lite barn etter en vond drøm, skjorteknappene fyker som scud-raketter avgårde og kan høres når de treffer både gulv, tak og bilder på veggene. Skjorten vrenger seg og ser ut som skinnet på en wienerpølse etter 2 timer på kok, navlen tyter ut og ligner noe du bare ser på dyr!

Det er tilnærmet krigstilstander i heimen og jeg sitter igjen som en halvnaken, overvektig soldat som har tapt alt. Ja både krigen, kampen og selvbildet! Jeg skal ALDRI kjøpe nye klær mer. Eller ihvertfall blir det lenge til. Eller kanskje ikke så veldig lenge til. Ihvertfall ikke før om 14 dager. Maks!

Jaja, nå er det helg og den skal nytes. I en vid genser, samtidig som jeg skal fundere litt på om det kunne vært en god idé å hatt skjorter med glidelås kanskje, samtidig med at det ikke skulle vært lovlig med SÅ pene damer ansatt i en klesbutikk. For menn!

Jeg begynner å slanke meg på mandag jeg. Tror jeg….

Riktig God Helg alle 🙂

Vi setter stor pris på donasjon av valgfritt beløp for å ha lest artikkelen.
*Alle donasjoner behandles konfidensielt

Legg igjen en kommentar