Historiske turmål: Jernaldergården på Brautå

Som en del av de historiske turmålene på Jørpeland, er Jernaldergården på Brautå syvende stopp på turen. Det anbefales å gå hele turen fra start til slutt, men det er også mulig å besøke enkeltsteder. Her får du en liten innføring i historien til Jernaldergården på Brautå. Samlingen på 47 historiske turmål fordelt på Tau, Nordmarka og Jørpeland er utviklet av Stein Tau Strand Auestad fra Tau og er digitalisert av iRyfylke.

På Brautå, nærmere bestemt på Auglend, ligger det et mindre gårdsanlegg fra jernalderen på nedsiden av Bregnevegen. Gårdsanlegget består av en hustuft og hele 35 gravrøyser, samt 12 rydningsrøyser. Dette tyder på at gården har væt i drift i lang tid.
Hustufta er etter et langhus, og måler 27 x 7 meter. Den er i dag lite synlig, og er vokst over med gress, bregner og noen trær. De 35 rundrøysene, som varierer i størrelse fra 5 til 10 meter i diameter, er for det meste også lite synlige. Men man kan likevel skimte flere som forhøyninger i terrenget, særlig de største, som er opp til 1,4 meter høye.

Anlegget er ikke nærmere tidfestet enn at det er fra jernalderen, trolig fra en gang før vikingtiden. Det er likevel godt mulig at dette er en av de mange gårdene som ble forlatt i den kaotiske tiden opp mot år 600. Vi vet fra før at jernaldergården på Løbrekk på Tau, som også var et mindre gårdsanlegg, ble forlatt på denne tiden. Her er det også verd å merke seg at i en større avstemming blant faghistorikere, ble slutten av 500-tallet kåret til den verste tiden å leve i Europa.

I årene 536 og 540 fant det sted to uvanlig kraftige vulkanutbrudd som senket temperaturen på hele den nordlige halvkule. Sollyset ble svekket av støv og aske som ble liggende og sveve i atmosfæren. Dermed ble somrene kaldere, kornet modnet ikke og uår fulgte. Vi har ingen skriftlige kilder på dette i Norden, men i Konstantinopel fortelles det om at solen «forsvinner», i Bejing snør det i juni og i Irland er det hungersnød. Samtidig har smittebærende gnagere i Sentral-Asia blitt tvunget ned i lavlandet av det kalde været. De bringer med seg byllepest, den samme sykdommen som på midten av 1300-tallet ble kalt Svartedauden. Her i Europa er denne epidemien kjent som «Den justinianske pesten». Vi vet at den kom til Middelhavsområdet i 541, og at den spredde seg videre utover Europa. Pesten er kjent i skriftlige kilder så langt nord som til England og Tyskland, områder vi i Norden hadde utstrakte handelsforbindelser med. Det er derfor ingen grunn til å tro at pesten ikke nådde opp til Skandinavia.

Samfunnet her i nord går på kort tid i full oppløsning. Kulturlandskap gror igjen, og skogen kommer mange steder tilbake der det har vært beitemarker. Vi ser at kunnskaper forsvinner, blant annet innen gullsmedarbeider, og her på Vestlandet forsvinner de utsøkte leirkrukkene man lager her. Vi finner faktisk ikke steingods av tilsvarende kvalitet igjen før nærmere 1 000 år senere. Når jordbruket svikter, blir folk mer avhengige av jakt og fiske for å overleve. Men når solen forsvinner, forsvinner også livsgrunnlaget for fisk og dyr. Hungersnøden gjør at samfunnet rakner, og bygd kjemper mot bygd om de få ressursene som er igjen. Sverd og spyd blir mindre vanlige, og det er nå øksen får en rolle som kampvåpen. Mens man før prøvde å kopiere romerne ved å kjempe i formasjon med spyd og sverd, kjemper de overlevende etter katastrofen nå i små grupper, i nærkamp mann mot mann. Man plyndrer nabobygdene, og det er i noen år en alles kamp mot alle. Øksen er med andre ord ikke bare godt egnet til nærkamp, den kan også brukes til å hogge seg gjennom dører under plyndringstokt.

Det er trolig denne tiden som har gitt opphavet til myten om Fimbulvinteren, som i norrøn mytologi er tre harde vintre uten sommer imellom, fulgt av en tid med «mye mannedrap» og til slutt Ragnarok og verdens ende. Det finske nasjonaleposet Kalevala beskriver også en lignende kuldeperiode, hvor avlingene fryser fordi solen ble røvet vekk av onde makter. Kulden fikk også større konsekvenser her nord. Rundt en tredjedel av Europas befolkning omkom på kort tid, og de fleste døde av pest. I Skandinavia døde kanskje så mye som halvparten av befolkningen, de fleste av hungersnød. I Norge ser særlig vår del av landet ut til å bli spesielt hardt rammet, og antall arkeologiske funn i denne perioden faller med hele 87 prosent i Rogaland. Det er også her vi finner flest tegn til konflikt, med blant annet en mengde nedbrente gårder. Landa på Forsand er et eksempel på en bosetning som ble angrepet og brent til grunnen på denne tiden. Kanskje var dette rike jordbrukssamfunnet et spesielt fett mål for folk i nabobygdene?

Samfunnet ser ut til å endre seg radikalt etter denne konfliktfylte og kaotiske tiden. Makten ser ut til å bli samlet på færre hender, og både språk og religion endrer seg. Når samfunnet endres, endres språket. Og her skjer dette fort, så fort at enkelte mener at folk i praksis snakket et annet språk enn sine besteforeldre. Resultatet av disse raske endringene i språket, som vi kaller synkopetiden, ser vi rundt år 600 i form av det norrøne språket. På samme måte oppstår begynnelsen på den norrøne religionen, men i en enklere form enn slik vi kjenner den fra blant annet Edda-diktene.

Interaktivt kart over historiske turmål på Jørpeland

Vi setter stor pris på donasjon av valgfritt beløp for å ha lest artikkelen.
*Alle donasjoner behandles konfidensielt