Hva er en “ellers levedyktig bedrift”, Iselin Nybø?

Næringsminister Iselin Nybø. Foto: Marte Garmann

I dette leserinnlegget, først publisert på Minervanett, stiller daglig leder ved SYNG Eirik Espolin Johnson og Jørgen Horn Gulliksen spørsmål ved regjeringens tiltakspakken for næringslivet.

Hvor stor buffer (eller kapitalsterke eiere) mener næringsministeren at en bedrift må ha for å kvalifisere som levedyktig nok til å tåle å bli stengt ned av myndighetene to ganger i løpet av åtte måneder på grunn av en pandemi?

Da regjeringen presenterte sin nye tiltakspakke for næringslivet, uttalte næringsminister Iselin Nybø at de ønsker å “hjelpe det som er ellers levedyktige bedrifter til å komme seg gjennom krisen.” Dette virker i utgangspunktet lovende nok, men når man ser på innholdet i tiltakspakken, så blir det tydelig at Nybø stiller svært strenge eller virkelighetsfjerne krav til hvor mye penger disse “ellers levedyktig bedriftene” burde ha hatt i bakhånd i tilfelle en pandemi skulle dukke opp.

Man må kunne anta at Nybø er enig i at en bar eller restaurant er levedyktig hvis den har positivt driftsresultat, ikke har stor gjeld, betaler regninger og lønninger som den skal, har en buffer til uforutsette utgifter – og generelt ser lyst på fremtiden for både gjester, ansatte og bedriften som helhet.

Så kommer det en pandemi, og man blir pålagt å stenge i snaut to måneder. Brått står man helt uten inntekt, og selv om man får kompensert en andel av kostnadene sine fra staten, så tar denne perioden et solid jafs av den bufferen man hadde.

Når man får lov til å åpne igjen er det med kraftig redusert kapasitet, og inntektene blir dermed betydelig lavere enn budsjettert. Samtidig er det vanskelig å kutte på kostnadssiden – tvert imot krever situasjonen ofte økt bemanning, samt ekstrakostnader knyttet til diverse smittevernstiltak og -utstyr. Resultatet blir lett noen måneder med driftstap, og dermed en ytterligere slunken bufferkonto.

Så kommer pandemibølge nummer to, og man må stenge ned igjen. Og det er altså i denne situasjonen at næringsministeren forsikrer “ellers levedyktige bedrifter” om at de vil hjelpes gjennom krisen. Men hvilken hjelp tilbyr hun?

Hun tar ingenting av permitteringsregningen, så man må fortsatt betale bortimot en halv måneds lønnskostnader etter at de ansatte er uten jobb og all omsetning er falt bort. Hun gir heller ingen kompensasjon for tapt inntekt. Og mens staten under forrige nedstengning dekket inntil 90% av “faste uunngåelige kostnader”, så senkes denne satsen nå til maks 70%, der flere kostnader uansett faller utenfor denne definisjonen og dermed ikke gir rett til støtte. Og sist, men ikke minst; den kompensasjonen som faktisk kommer vil ikke komme før godt utpå nyåret, så i mellomtiden må man altså greie seg med det man (ikke) har.

Med andre ord; hvis man gjør et forsøk på å oversette Nybøs uttalelse fra politisk lovord til klar tale, så blir oversettelsen omtrent som følger.

“Hvis bedriften din (som var robust i mars), ikke har nok penger igjen på bufferkontoen (etter åtte måneder med pandemi og to nedstengninger), til å dekke de betydelige kostnadene som vil fortsette å løpe fremover (uten inntekt, og uten statlig kompensasjon før om lenge), og hvis den heller ikke har kapitalsterke eiere i ryggen som kan spytte inn friske penger i mellomtiden, så anser vi den dessverre ikke bedriften for å være “ellers levedyktig”, og dermed vil vi heller ikke hjelpe den fra å gå konkurs.”

Det er imidlertid vanskelig å tro at det er dette budskapet næringsministeren egentlig prøver å gi til landets bedrifter i dagens situasjon. Er det noe bedriftene har misforstått? Eller noe næringsministeren har misforstått? Eller begge deler? Uansett er det viktig å få ryddet opp i misforståelsen så fort som mulig, for å unngå at mange “ellers levedyktige bedrifter” går konkurs i månedene som kommer.

Vi setter stor pris på donasjon av valgfritt beløp for å ha lest artikkelen.
*Alle donasjoner behandles konfidensielt