Leserinnlegg: Mannedagen – Til mannen

Jeg vil benytte anledningen gratulere alle menn i bygden med respekt for seg selv og som på tross av samfunnsmessige trender og passivisering i egne hjem står karakterfast i sin egen maskulinitet på den internasjonale mannsdagen i dag 19. November.

Forskning har vist at det er mindre adferdsproblemer blant gutter og mindre psykiske problemer blant jenter i ungdomsalderen blant barn som har sterke fedre som er på banen i livet sitt. Det er også bevist at barn som har begge foreldrene i livet også er bedre rustet kognitivt i møte med samfunnet. Menn er forskjellig fra kvinner og røff lek er gjerne en av de vanligste forskjellene mellom kvinner og menn i oppdragelsen av egne barn.

For meg som mann er det ikke antall brødsmuler på kjøkkenbenken som er det viktigste, ei heller om middagen er laget fra bunn, om jeg spiser vegansk mat eller ikke eller om kjørlene skal ryddes av rett etter middagen eller når vi har latt maten synke. Jeg er mer opptatt av at vi skal ha det trygt og godt, at ingenting skal true vår familie og at jeg i oppdragelsen kan gjøre barna rustet til å håndtere utfordringer, tørre å utfordre seg selv, søke spenning, nysgjerrighet og læring, samt får gode verdier og holdninger i møte med et stadig mer uforutsigbart samfunn som stiller mange krav.

Jeg vil også at barna skal kunne få være barn så lenge som mulig, samt skjerme barna fra mye av det hysteriet som vi nå ser som følge av politiske strømninger og kostnadseffektivisering nasjonalt.

Vi har lenge blitt eksponert for heksejakten i forlengelsen av “me too” kampanjen som i utgangspunktet var ment bra, men som selvsagt ble misbrukt av ekstrem feministene i kjønnskampen for mer makt. Der må jeg sitte og høre på alle historiene, trakasserende kommentarer og et fåtall av ekstrem feminister som har bygget sin karriere på kontroversielle og diskriminerende utsagn, hvor “sinte hvite menn” går som en farsott.

Jeg må bare spørre er det ikke en del av vår maskulinitet å kunne bli sint og forbanna på urettferdighet, når noen tråkker over ens egne grenser og kunne gi tydelig beskjed dersom noe ikke er rett?

Jeg anser meg selv som feminist og har vert aktiv talsmann for kvinner i forsvaret, selv om jeg er mer tilhenger av likeverd begrepet. Likestilling for meg handler også om å kunne diskutere ulikheter, da vi som kvinne og menn hører sammen og komplimenterer hverandres styrker og svakheter.

Vi er ulike i måten vi er bygget opp fysisk, hvordan vi vurderer en situasjon, hvordan vi interagerer, kommuniserer og bygger relasjoner med andre mennesker, hvilke interesser vi har, hvordan vi løser problemer og hvordan vi gir uttrykk for våre egne følelser og behov.

Det har vært mye urettferdighet for kvinner i Norge historisk, særlig i arbeidslivet og en kamp har vert nødvendig for at begge kjønn skal få likt betalt og like muligheter til utdanning og arbeidsliv forøvrig.

Et spørsmål jeg likevel sitter med er om likestillingen også er gått for langt i Norge til et punkt menn i dag blir diskriminert?

Det raser nå en forvaltningskrise i det offentlige hvor stadig flere overgrep mot norske kvinner, menn, barn og familier kommer frem i dagens lys. Er det virkelig slik at vi menn blir ivaretatt og forstått dersom det kun arbeider kvinnelige saksbehandlere i eks. Barnevernet, dersom vi møter en kvinnelig saksbehandler i NAV, en kvinnelig familie- veileder på familiens hus eller familievernkontoret eller som etterforsker i politiet?

Svaret er NEI! Min påstand er at kvinnelig list har influert alle deler av forvaltningen som omhandler det familiære og sosiale domenet. Teknikker som beviselig er brukt kommunalt er mange, og ikke enkelt for oss menn å identifisere. En saksbehandler i politiet kan gå i en bekreftelse felle og tro at det er kun menn som er voldelige i egne hjem, mens det i realiteten kan være mor som inngir en falsk anklage for å posisjonere seg ift. barna. Saksbehandlerne i politiet har en normal praksis om å komme hjem på døren i full uniform å forkynne besøksforbud selv med de minste hentydninger om fysisk eller psykisk vold mot en kvinne. Likevel er det et lovverk som skal oppfylles og blant annet Strand og Forsand lensmannskontor har tapt sak i lagmannsretten ift. å inngi besøksforbud på feil premisser som for den involverte er sterkt inngripende. Andre tekniker den kvinnelige saksbehandler kan bruke er å utelate deler av avhør, aktivt endre formuleringer og ord slik at det virker nedlatende i en rettssak eller unnlate å kalle inn vitner eller gjennomføre etterforskningsskritt som vil bevise uskyld. Politiet har selv gått ut og ytret i lokalpressen at psykisk vold er like alvorlig som de fysiske, mens det i praksis henlegges uten å bli undersøkt som om intet straffbart forhold har skjedd. Psykisk vold utøves i stort omfang av kvinner i norske hjem både ovenfor egne ektefeller men også barn. Den kvinnelige vold er gjerne ikke så fysisk, men i form av stygge blikk, beskyldninger, isolasjon fra egne venner/ familie, falske anklager og ord. Psykisk vold handler om makt og kontroll med bruk av psykiske virkemidler. Der er tradisjonelt kvinner svært flinke, særlig når forvaltingen relativt fritt kan brukes som en ressurs. Psykisk vold mot menn i nære relasjoner er et område forvaltningen kan svært lite om og vi menn må i langt større grad styrke vår kompetanse på for å forstå hva vi faktisk i det daglige kan bli utsatt for før en bestemmer seg for den rette.  Politiet i Strand håndterer over 30 voldssaker lokalt som er relatert til familie, og er strekt på ressurser og kompetanse som muliggjør alvorlige feil.

Viktig for meg å meddele er at det er svært mange fantastiske damer der ute og de virkelig gode frykter ikke mannens styrker. De styrker den og kompenserer for de mannlige sårbarheter, men vi har en samfunnsmessig trend som sier det er greit å ikke respektere mannen i eget hjem og fjerne mannen fra sin egen maskulinitet.

I Barnevernet i Strand er det for eksempel kun kvinnelige saksbehandlere. I forsvaret er vi kjent med at en for maskulin kultur uten kvinner i miljø kan skape en ukultur. Vi løser også oppdrag annerledes dersom kvinner tar del i planleggingen og det gjør noe med hele miljø og trivsel på arbeidsplassen at kvinner også er representert, selv om det er naturlig at det er de færreste kvinner som bør eller vil være i de mest operative og krevende operasjoner internasjonalt.

Barnevernet er pliktet til å undersøke alle bekymringsmeldinger de får inn. De er strekt på ressurser og kompetanse, men har aktivt gått ut og oppfordret andre instanser i forvaltningen om tidlig å melde ifra som har gjort at skoler, barnehager og andre til dels har overlatt hele ansvaret for å undersøke til barnevernet, heller enn selv å konfrontere foreldre før bekymringsmelding blir sendt. Er du mann i møte med dette systemet og står ovenfor en mor som ønsker å posisjonere seg forut for barnefordeling er du svært utsatt til for å få inn en bekymringsmelding mot deg. De færreste vet hvor mye makt barnevernet har, hvor offensive etaten i mange tilfeller er, og hvor lite kontroll det er ift. det juridiske grunnlaget saksbehandleren i fremste linje har før beslutning fattes. Når en heller ikke har anledning til å snakke med en annen mann som potensielt kan forstå så er det en oppskrift på hvordan diskriminering og maktovergrep mot menn skjer i etaten lokalt.

Mange menn lokalt har følt at de blir møtt med en vegg når en tar kontakt med familiens hus lokalt. Også her er det i stor grad et kvinnedominert miljø og i gitte tilfeller har vi også eksempler på at heller enn å konflikt dempe og skape et rom for dialog har saksbehandlere rådgitt mor strategisk hvordan hun skal vinne frem ift. far.

NAV er et eget kapittel hvor en enkel hersketeknikk i møte med en mann er å unnlate å informere om hans rettigheter, gi muligheter for utdanning og arbeid til kvinner som tar kontakt og gjennomføre undersøkelse saker i stede ovenfor menn som gjerne føler den største belastning ved å bli motarbeidet ifm. samlivsbrudd og barnefordeling lokalt.

Helsevesenet har også alvorlige problemer, hvor enkeltpersoner har opplyst om at dersom en er kvinne møtes en med en holdning om “hva kan vi gjøre for å hjelpe deg” mens en mann får til svar “ja hva har du tenkt å gjøre med det” og ikke få anledning til å prate om psykisk vold på hjemmebane eller belastning i møte med forvaltningens innvirkning på helse.

Familievernkontoret i Stavanger har ansvar for å gjennomføre mekling. Her har mange fedre opplevd at den kvinnelige saksbehandler er veldig godt kjent med satsene for bidrag i NAV og utelukkende forhandler beste løsning for barnas mor uten at vi som fedre starter på like premisser eller vurdering handler om reell omsorgsevne hos den enkelte og det beste for barnet.

Kommunen og politiet har en rekke klagemuligheter på diskriminering og trakassering fra det offentlige, men i praksis blir disse besvart uten å svar på spesifikke spørsmål og forhold og den offentlig ansatte tas gjerne i forsvar. Likestillingsombudet er neste instans, men er ikke interessert i å ta saker hvor det omhandler menn som diskrimineres i familiære saker av det offentlige.

Vi har en lang vei å gå kommunalt og et eget prosjekt burde vært igangsatt hvor menn blir hørt, informert og saker diskutert for å gjøre kommunen bedre. Jeg vil med dette advare om at du som mann må bli vant med å bli observert når du leverer barna i barnehagen eller på skolen og at veien er svært kort for at systemet kan utnyttes av en kvinne for å fremme egen sak uten reelle konsekvenser.

Mitt råd frem til neste års mannedag er: Stå opp for de maskuline verdier, tørr å gi beskjed, ta din plass på hjemmebane og viktigst av alt både ta kampen og stol på deg selv i omsorgsrollen. Du er like god forelder om du gir barna god herding i skog og mark, med litt kalde hender som et overledd barn hvor svetteperlene piroler ut av vogna.

Vi setter stor pris på donasjon av valgfritt beløp for å ha lest artikkelen.
*Alle donasjoner behandles konfidensielt

Legg igjen en kommentar